Det er skrevet mye fint om hvor fin stillheten kan være. Ja, det er helt sant at den kan være fin. Når jeg er på retreat og blar opp en Bibelfortelling eller salme, og den blir levende for meg og jeg har tid til å ta den inn og la den mate meg, så jeg blir mett.
Men den kan også være en stor utfordring. For når jeg drar på retreat og tar tid til å være stille sammen med Gud (og med Gud mener jeg tre-en-igheten), er det som oftes ikke Gud jeg møter først. Det er meg selv! Min egen uro, rastløshet, rush av uløste oppgaver, evaluering av oppgaver jeg har løst, samtaler jeg skal ha og har hatt, grubling på store og små tema. Det er finnes uendelig mye inni hodet mitt, og alt kommer når det blir stille! Det er helt naturlig: Jeg er et menneske, og dermed opptatt av menneskelige ting. Og siden Gud er levende opptatt av mennesket, tror jeg Han også er interessert i livet mitt. Derfor er ofte veien inn til stillheten for meg å ta tak i en eller annen ende av denne flommen av uro som kommer, og begynne å snakke med Gud om det. Etter hvert får jeg ro for tingene. Kanskje ser jeg utveier og løsninger, kanskje har Han noe å si meg om alt jeg er så opptatt av. Eller jeg får den gode freden som kommer av at jeg husker at jeg ikke skal fikse livet mitt aleine. Det er ikke jeg som er gud. Det er Gud som er Gud. Mer interessant enn å skille min verden fra Guds, er å begynne å leite etter Ham i det som finnes i livet akkurat nå. Se etter, hvor finnes spor av Ham i tiden som har gått, hendelsene som har vært? Hvor er Han, akkurat nå? Hva ønsker jeg fra Ham, rundt all denne uroen jeg kommer til møtet vårt med?
Kanskje bruker jeg hele retreaten på en slik oppnøsting. Eller kanskje følger den gode, ordløse stillheten. Der vi setter oss ned og bare er sammen, Gud og jeg. Som gode venner som ikke trenger si mer for å være sammen. Som elskere som elsker å være sammen og synes den andres nærvær er så fantastisk at det er mer enn nok å bare være. Som fortolige som går tur bortover veien eller sitter og ser på utsikten sammen. Kanskje kommer jeg dit. Kanskje ikke. Hvis det er helt kaos inni meg, kommer jeg ikke lenger enn å vise kaoset til Gud. Når jeg deretter drar fra retreaten, så er det uansett med en lettelse og ro fordi jeg vet at Han har hørt meg. Vi har vært sammen.
Så, hva er stillheten og retreaten for meg? Å være sammen med Gud, sånn som jeg er. Og vite at Han elsker meg akkurat sånn. Når det kan være et arbeid å være stille, hvorfor oppsøker jeg det om og om igjen? Fordi jeg elsker Gud, og å av og til bruke tid til bare å være med Han er helt livsnødvendig for meg.